I en samtale med Roger Øverås kommer historiene fra en tid som kokkelærer på Fiskerifagskola frem. Om Lofotkokkan, sterke møter, marine råvarer, ut i verden og livet.

De gode historiene kommer som perler på ei snor når vi møter Roger Øverås en litt grå onsdag på Fiskerifagskola. 

Fiskerifagskola, som har vært Rogers tidligere arbeidsplass og liv i flere tiår.

- Ja, det er rart å være tilbake igjen her, sier Roger, etter å ha hilst på oss med fast håndgrep. - og ekstra rart når det er tilbake i tomme lokaler og hus. 

Lokaler og bygninger som tidligere har vært Rogers andre hjem. Der han trivdes i det gode, nære arbeidsmiljøet, fulgte flere kull elever, og kjente på en frihet som både kokk og lærer.

For det var noe av det beste med å jobbe på Fiskerifagskola, forteller Roger oss; friheten. Friheten til å kunne reise ut på oppdrag til ulike land, ulike restauranter, kanskje ta med noen elever, og så vende tilbake til skola med ny inspirasjon, nye historier og tettere bånd i kokkehatten.

Lofotkokkan

Vi kommer fort inn på Lofotkokkan når Roger skal fortelle oss om denne perioden i livet hans. For det at 6 lærerkollegaer og kokker skulle bli et kjent merkenavn utover alle landegrenser er ganske så unikt. Og noe Roger aldri ville ha vært foruten.

- Selv om vi hadde våre krangler, kan Roger humre litt. - Vi var 6 ulike personligheter som hadde våre styrker og svakheter. Men ilag var vi et fantastisk team, som klarte å sette Lofoten og Norge på kartet i bransjen. 

Lofotkokkan var noe alle hadde hørt om. - Og det var vi 6 da, fra lille Gravdal, som introduserte andre i bransjen for lokale, nordnorske råvarer. Og våre røde forkler! 

Når Roger snakker om Lofotkokkan-eventyret er han både ekstra engasjert, rørt og med et godt smil om munnen, og vi følger ivrig med på det som kommer på både innpust og utpust. 

- Først var det kona til Mareno (Storeide) som sydde røde forkler til oss av gamle gardiner, ler Roger. - Men plutselig så var det blitt et kjennetegn på oss, og da fikk vi sydd opp flere røde forkler av ordentlig stoff.

Lofotkokkan fikk utdelt kulturpris i 1996, og det var ekstra stas at det var Harald Osa (sjef på kokkelandslaget og en kokkekjendis på den tida) som leverte ut prisen, og i tillegg var som en inspirator for gruppa.

Lofotkokkan jobbet i en årrekke med anvendelse av marine råvarer, og spesialiserte seg innenfor den grenen av kokkefaget. Årlig var de med på en rekke arrangement, hvor det kulinariske var et sentralt element.

På gjestelisten sto blant annet det norske kongeparet, prinsen av Edinburg, verdensstyret for WWF, samtlige nordiske regjeringsledere, og mange flere.

I tillegg til å lage god mat, hadde de også sitt eget "kokkeband" der de både spilte og sang. Dette var ofte et meget populært innslag ved de ulike tilstelningene der de deltok.

Lofotkokkan fra venstre: Aksel Mareno Storeide, Frank Olsen, Willy Ryan, Roger Øverås, Ståle Johansen og Jan Roger Helgesen

«- jeg har sett for meg at det hadde vært utrolig fint hvis navnet Lofotkokkan ble brukt igjen når det blir noe nytt her. På en eller annen måte.»
- Roger Øverås

I tillegg til historiene om Lofotkokkan kan Roger fortelle om sterke møter med elever, som den dag i dag fortsatt sender blomster til han som takk for den tida han var lærer. Han har uten tvil betydd mye for mange opp igjennom, selv om han selv mener han var litt streng. Tydelig og trygg, vil andre si.

Han kan fortelle hvor han hadde kontor(er), hvor de ulike lærerne satt, hva de forskjellige installasjonene på kjøkkenet ble brukt til, hvor elevene skapte sine historier, hvilke tradisjoner som ble skapt og fulgt, og hvilke følelser som ble kjent på innenfor disse veggene. For her ble det levd liv. 

- Og skal jeg fortelle en ting til? avslutter Roger og ser litt drømmende ut. - jeg har sett for meg at det hadde vært utrolig fint hvis navnet Lofotkokkan ble brukt igjen når det blir noe nytt her. På en eller annen måte.

Lofotkokkan, livet de levde og kreativiteten de både delte og praktiserte, lever igjen i veggene her. Det skal være sikkert. Og ønsket til Roger tas med som et flott innspill på veien til målet.

Takk for en fin samtale, Roger, og for at du deler historiene dine med oss.